Audiovisuelt.no

Sunrise: A Song of Two Humans har alt: Drama, romantikk, action, humor og et morderisk komplott. F. W. Murnau, best kjent for Nosferatu, har her blitt fraktet over Atlanteren for å lage film i Hollywood. Resultatet er en episk, men likevel simpel historie om det stadig udødelige temaet kjærlighet.

I handlingen finner vi en mann og en kvinne som lever på bygda i et ulykkelig ekteskap. Mannen blir drevet mot storbyens lyster og umoral, i filmen ikledd som et forferdelig kvinnemenneske som lokker ham med på utroskap og planer om å ta livet av den trofaste kona hans. Men mest av alt er filmen en ferd mot å finne tilbake til den sanne kjærligheten, og det får den fram på mange sjarmerende måter.

Først av alt vil jeg fortelle hvor bunnsolid håndverk Sunrise er. På høyden av stumfilmæraen dukker altså denne filmen opp og viser hvor flinke de var selv i det mange mener er den filmatiske steinalderen (eller kanskje jern eller bronse?). Klipping og klippeteknikk er fancy med for eksempel mange flotte scener som inneholder dobbelteksponering.

Som dere ser er ikke denne type virkemidler ren show-off, men inngår i regissørens plan om å få frem bestemte effekter, meninger og så videre. Legg for eksempel merke til hvor velplassert den onde dama er over mannens venstre skulder. Slike eksempler på dyktig håndverk med god planlegging er det flust av i denne store lille filmen. Murnau var en av de største talentene Hollywood hentet fra Europa i sin strategi for å få film til å oppnå høyere aktelse som kunst, og her ser vi et av resultatene.

Andre elementer som er direkte imponerende ved siden av klippingen er mise-en-scène (det vi ser som ikke er diktert av kamera, linsevalg og liknende) og kinematografien. Selv om musikken og lydbildet på denne stumfilmutgivelsen også er svært godt gjennomført, vil jeg ikke legge fokus på det her og nå med tanke på at disse elementene strengt talt ikke tilhører originalmaterialet. Det visuelle er altså snadder, slitasje og ødeleggelser på filmrullen tatt i betraktning. Kameraet beveger seg mye, i trafikkerte områder og på vannet. Spesielt sistnevnte område imponerte, da scenene med båten både var godteri og berg-og-dalbane på én gang. Filmens mise-en-scène er vanvittig detaljert og full av liv. Jeg lar et bilde tale for saken:

Detaljenivået og sjarmen koker nesten over i scener som dette, men er som sagt ikke skamløs show-off fra regissørens side. For min del er effekten å fortelle et nyansert bilde av det syndige bylivet og si noe om hvor koselig vårt par har det. Ja, det er et søtt og troverdig par vi har å gjøre med her. I begynnelsen er det gråt og tenners gnissel, men når ting begynner å skje kommer også den lune humoren og sjarmerende kjærlighetshistorien inn i bildet.

Enkle grep er ofte de beste grep, og Murnau skjønte helt sikkert dette. Når paret er hos fotografen klarer de ved et uhell å ødelegge en statue. Deres forsøk på å dekke over saken er faktisk ganske morsom og leveres med et glimt i øyet. Hendelsen med grisungen føyer seg også inn i filmens komiske sider, og jeg kunne ikke annet enn å le når regissøren kjørte en finurlig parallell mellom grisen og kokken som begge elsker vin.

Nå kan det virke som jeg mener at Sunrise er et mesterverk uten sidestykke, men alle vet at man kommer med rosen først, så risen, for så å komme med noe oppløftende ros igjen (i alle fall for filmer man liker, noe jeg gjorde med denne, i det store og hele). Mulig dette er noe som kan vokse på meg i henhold til gamle filmer, men tempoet går noen ganger litt sakte. I tillegg er det en rekke hendelser med som virker litt poengløse, for eksempel fyren som stadig må rette opp sidekvinnens kjole under vårt pars dansescene. Joda, det er en gag, men sammen med flere slike tilsynelatende poengløse hendelser som ikke er ment å være morsomme blir det for mye. Murnau vet hva han driver med, men allikevel. Jeg er uenig i det han driver med noen ganger.

Selv om filmen går litt tregt og i tillegg har noen overdramatiske og lite troverdige scener med karakterendring, er den så søt og smukk at helhetsinntrykket nettopp blir dette. Men jeg har ikke skrevet så mye om de andre elementene ved filmen som bidrar til å gjøre den så rik: De skumle scenene med morderiske tendenser, action til sjøs ved storm med mer. Sunrise er så rik på alt mulig rart av filmatiske virkemidler og tematikk, og et gjensyn vil nok øke aktelsen for den. God film som fortjener flere gjensyn.

Che: Part Two fortsetter der Part One slapp. På norsk heter den Geriljalederen, en tittel som henviser til Ches engasjement for å få til revolusjon verden over ved hjelp av sine geriljataktikker. Den eventyrlige ferden hans endte i nederlag i Bolivia, og Part Two handler om nettopp dette. Steven Soderberghs todelte filmfortelling om et av verdenshistoriens mest kjente ikoner blir her gitt en verdig avslutning, som på mange måter skiller seg ut fra den første delen.

Fortellingen blir fremstilt på en fragmentarisk, men i det store og hele kronologisk måte. Det jeg liker med Soderberghs verker om Che er at de distanserer seg fra klassiske historiske filmer.  Vi blir ikke servert klare skillelinjer mellom helt og skurk, romantikk er like fremmed som dopapir i jungelen, og filmen nekter å besvare alle spørsmålene som måtte dukke opp, men fordrer oss heller å stille dem selv. Slike historiske filmer er ofte litt mindre tilgjengelige for de som er vant til tradisjonell fortelling, men er mer interessante for genuint historieinteresserte.

Part Two er på ingen måte noe modernistisk verk, men plasserer seg i gråsonen. Filmen har for eksempel en klar begynnelse og slutt: Fortellingen starter i tiden når Che har kledd seg ut for å snike seg inn i Bolivia og slutter etter han har blitt henrettet på ordre fra den bolivianske presidenten. Men det er de små sporene av historiens dynamiske og udefinerbare vesen som virkelig gjør Part Two til en annerledes, og derav mer interessant opplevelse enn filmer som for eksempel Max Manus.

Forskjeller fra Part One involverer for eksempel det kronologiske aspektet ved fremstillingen. Der vi i del én hoppet fram og tilbake i tid og blandet mellom farger og svarthvitt, er fortellingen i del to styrt av en nærmest rent lineær kronologi. Vi blir geleidet gjennom Ches Bolivia-opphold ved hjelp av tekst som forteller oss hvor mange dager Che og hans muntre menn har befunnet seg i Bolivias jævligste jungler og på denne måten får vi et visst perspektiv på hvor lenge de var der og hvordan dette kan ha påvirket dem.

En annen markant forskjell er den retoriske strategien Soderbergh har foretatt seg i forhold til del én. Der den første filmen er fremstilt fra en seierherres synsvinkel, dandert med klipp fra et triumferende og nærmest spottende nærvær av Che i New York og FN-bygget, preges del to av usikkerhet, uvitenhet og pessimisme. På denne måten blir ikke del to bare en formal repetisjon av den første, men et originalt bidrag i henhold til både stil og innhold. Dette er et punkt jeg syns fungerer svært godt ved filmene når man ser på dem i sin helhet.

Che: Part Two er en trist fortelling. Der Cuba-revolusjonen i film nummer én var preget av støtte fra lokalbefolkning og entusiasme (men ikke på en så banal måte som det kan virke gjennom denne teksten), blir Bolivia-oppholdet fremstilt langt mer problematisk og fortvilt. Bøndene svikter geriljaen og angir dem, soldatfanger vil ikke slutte seg til frihetskampen, sykdom brer seg og kommunikasjonen blir vanskelig å opprettholde. Der geriljaen på Cuba hadde et solid mål og klar progresjon, vandrer Bolivia-banden rundt nærmest retningsløst i jungelen.

En scene som virkelig illustrerer nederlaget før det virkelig ble et faktum er når Che, plaget av sviktende helse og astmaanfall, ikke får hesten sin til å ri mer og går amok på den. De nedbrutte mennene som følger ham kan bare se på i en stille fortvilelse. Scenen står ikke fram i filmen via klare stilistiske eller narrative markører, men føyer seg inn i rekken av “Dag X”-hendelser. Denne type anonymisering av alle hendelser i filmen bidrar til å roe ned eventuelle klisjeer og får oss til å stille spørsmål. Dette liker jeg.

Benicio del Toro, til tross for sin stjernestatus, leverer et utrolig godt bidrag som Che. Alle bønder, kamerater, soldater, gjester og politikere bidrar til å gjøre universet rikt og levende. Det kryr av rollefigurer og det er lett å bli forvirret, men dette inngår også i den litt alternative historiefremstillingen Soderbergh foretar med dette prosjektet. Historie er komplisert og er aldri absolutt som den klassiske fortellingen alltid sikter mot. Soderbergh har på en elegant, men nedtonet måte fått til blandingen av klassisk og modernistisk historie i filmene om Che Guevara, og jeg tror at eventuelle gjensyn med disse og kanskje Motorsykkeldagbøkene gjør at filmene vokser på meg.

Jeg anbefaler både Che: Part One og Che: Part Two, fordi de i tillegg til å være engasjerende og glitrende fortalte historier også bidrar litt til alternativ historisk fremstilling på film. Alle de fragmentariske hendelsene, ofte bare i noen sekunder av gangen, øker vår oppmerksomhet på at vi aldri kan gripe hele situasjonen og heller må stille spørsmål selv. Selv om fargepaletten i filmen er rimelig grå, er den og forgjengeren mer fargerike og spennende enn vanlige historiske filmer. Soderbergh har uttalt at han vil lage filmen om Ches opphold i Kongo om filmene blir en stor nok suksess internasjonalt. Lite sannsynlig, men det er lov å håpe. Vi får satse på at han har like mye pågangsmot som den Che han illustrerer i filmene sine, så får vi se hva som skjer.

PS: Hold utkikk etter en nærmest ugjenkjennelig Matt Damon!

Familien er full av særegne og komiske karakterer: Den homofile onkel Frank som nettopp er skrevet ut fra selvmordsklinikken; hans svoger, den virkelighetsfjerne og usympatiske Richard med evige drømmer om å være vinner; bestefar med forkjærlighet for banning og porno; den selvpålagt stumme sønnen Dwayne som drømmer om å bli pilot (dessuten hater han ALLE) og den merkelige Olive, som trygt kan sies å være en annerledes missekandidat. Mora er ikke så spennende, moralsk anker som hun er.

Premisset i filmen er hysterisk og hvem faller vel ikke for en god, gammeldags roadtrip? Premiss alene er ikke alltid nok til å redde helheten i en film, vi trenger mer. Vi trenger gode og troverdige skuespillerprestasjoner, vi trenger en sunn balanse mellom humor og drama, og vi trenger friske vrier og vendinger i fortellingen for å holde interessen gående. Little Miss Sunshine hadde ikke vært så spennende om den kun besto av en gråtende onkel, mutt gutt og en bestefar som snakker skittent i baksetet. Okei, det siste hadde kanskje vært litt spennende.

Den som forventer seg en godt gjennomført Hollywood-film med alle de nevnte elementene som trengs for å få et vellykket resultat, vil nok ikke bli skuffet. Både Greg Kinnear og Steve Carell er to forholdsvis kjente navn som i tillegg pleier å levere varene. Alan Arkin er heller ikke fremmed med filmmediet. Fellesnevneren for alle, gamle og nye, er at de driver fram rollefigurene sine på flotte og gjennomførte måter. En hysterisk homo med selvmordsnykker kunne fort ha blitt stereotypisk og parodisk, men Carell drar onkel Frank ned på landjorda og lager et stillefarende, men komplisert menneske ut av karakteren.

Slike småbragder kan vel også sies å tilhøre manus og regi, men selv ikke disse nevnte faktorene hadde reddet for eksempel en Keanu Reeves ut av en liknende rolle. Ja, jeg så Dracula forrige lørdag og Keanu er en elendig skuespiller, det er heldigvis ikke truppen i Little Miss Sunshine. Greg Kinnear kunne lett ha blitt den store, stygge ulven i filmen med sine slitsomme belæringer om vinnere og tapere, men heller ikke han faller ned i svarthvittgropa. Han er på mange måter ulven, men små stikk her og der overbeviser oss om at også han har gode og prinsippfaste sider, blant annet den forventede karakterutviklingen vi ser mot slutten når datteren er i ilden. Sedvanlig, men søtt.

Et svakt ledd blant skuespillerne er muligens Paul Dano i rollen som den Nietzsche-elskende Dwayne, tenåringssønnen med svart hår. Rollefiguren er av typen som er svært vanskelig å få fram på skjermen uten å gjøre det latterlig, og kanskje Paul Dano skal ha skryt i stedet for å få fram en slik figur uten at det blir for pinlig. Dwayne snakker ikke, men vi vet alle at han kommer til å gjøre det i løpet av fortellingen. Det er sånn filmer er. Utviklingen hans er noe klisjéfylt, men Dano navigerer uten å havarere. Allikevel føles karakteren hans som den svakeste, og det er antakelig ikke Danos skyld. Mest sannsynlig alle andres, som Dwayne ville sagt.

Skuespill har blitt nevnt ganske ofte og dette er en type film som står og faller på dette punktet. Den er karakterdreven, selv om handlingen ikke må glemmes heller. Balansen mellom humor og drama fungerer i det store og hele bra, men enkelte hendelser føles likevel tvunget inn i roadtripen. Selvfølgelig må bestefaren dø, selvfølgelig går alt galt for fars forretninger, selvfølgelig må onkel Frank møte igjen sine spøkelser og selvfølgelig skjer det noe som gjør at Dwayne må begynne å prate igjen (faktisk skrike). På den annen side hadde det blitt som allerede nevnt en ganske kjedelig film med bare rollefigurene, men jeg tror de kunne ha fått til en bedre flyt i såkalte dramatiske høydepunkter.

Slike banale “hendelser” som den på bildet ovenfor er elementer som fungerer ganske godt. Jeg syns i alle fall det er komisk samtidig som det forteller oss noe om familien og hvor viktig den kan være. Andre smoothe hendelser som balanserer glatt mellom underdrivelser og overdrivelser er den gule bilen de kjører. Det som skjer er morsomt. De må dytte den i gang manuelt, de må frakte bestefar blant bagasjen og tuta går bananas. Dette er en mer integrert og naturlig del av ferden og føles derfor ikke så presset. Hvem sa det var lett å lage film som fungerer på absolutt alle plan?

Little Miss Sunshine er en god og morsom film, men som faller litt på altfor brautende drama og en litt for moralsk og karakterutviklingsmessig “korrekt” slutt. Slutten har jeg ikke nevnt før nå, men den er ikke et så dominerende negativt element at det er verdt å bruke mye tid på. Jeg er jo faktisk enig i budskapet, at slike missekåringer for småjenter er forkastelig. Abigail Bresling er uansett søtere og har mer glimt i øyet enn de oversminkede jentene. Dette sørger jo filmens retorikk for, men vi skjønner tegninga. Skjønnhet kommer innenfra og så videre. Uansett en morsom og fornøyelig affære, dette her.

Harvey er en film som tar opp en rekke samfunnskritiske spørsmål, men pakket inn i en situasjonskomedie. Til å være fra 1950 er den overraskende freidig, for her er det direkte kritikk av psykiatri og samfunnets holdninger til de som er litt annerledes. Sex blir også nevnt, og det må jo ha utløst litt av et rabalder på den tiden. James Stewart spiller Elwood, den sympatiske raringen som  er bestevenn med kaninen Harvey, som nesten bare han kan se.

Dette premisset gir grobunn for en lang rekke med misforståelser og komiske hendelser når Elwoods søster Veta Louise (spilt av Josephine Hull) og niese Myrtle Mae (Victoria Horne) forsøker å få ham sperret inne på mentalsykehus så han ikke skremmer unna flere av deres fine venner. Det topper seg når Veta Louise blir sperret inne i stedet for Elwood og jakten på riktig pasient kommer i gang. Komedien er Harveys store styrke.

Men komedien har en tendens til å bli overdrevet til tider, for eksempel de konstante avbrytelsene i samtalene som fyrer opp under misforståelsene og Veta Louises noe hysteriske oppførsel. Samtidig er Veta Louise en av de herligste rollefigurene i filmen og den som har mest personlig utvikling, så hennes negative sider veies opp av de positive. Josephine Hull ga meg mest latter, og fortjener ros for det. Fisefine, gamle fruer har noe eget ved seg.

Av en eller annen grunn trodde jeg Harvey skulle handle om en gal morder som hadde en usynlig kaninvenn. Det stemte halvveis. Tankene gikk også til Donnie Darko på grunn av kanintematikken, men heller ikke der var det likheter å spore. Derfor var det en positiv overraskelse å bli servert en hjertevarm komedie med kritiske tendenser, som jeg ikke hadde helt ventet meg.

En ting jeg liker med gamle filmer fra klassiske Hollywood er naiviteten de utviser. Vi blir ofte servert enkle grep som skal røre ved hjerteroten eller tjene som materiale til ettertanke. Et eksempel på dette er når Veta Louise og Dr. Chumley står inne i leiligheten og snakker om bildet på veggen bak dem. Elwood har nettopp plassert et bilde av ham og Harvey der uten av Veta Louise vet det. Hun tror Dr. Chumley snakker om maleriet av moren hennes og forteller at mens bilder bare fanger virkeligheten, fanger malerier drømmer, tanker og essens. Påtvunget og enkelt, men sjarmerende og effektivt.

“Psychology, specialized training. Takes years of it.” - Dr. Sanderson. Harvey tilbyr også en flott kritikk av det psykiske helsevesenet og fordommer i samfunnet. I filmen tar ikke de ansatte ved institusjonen noen seriøst, ikke engang hverandre. Avbrytelsene er som nevnt konstante, noe som både gir grunnlaget for komikk og kritikk. De setter inn feil person, de behandler folk som objekter og så videre. Selvfølgelig er dette satt litt på spissen fra filmens side, men psykiatriens mange overgrep fortjener et lite spark i siden som dette.

Filmens budskap stopper ikke der, for den utfordrer også fordommene våre overfor de som er annerledes i samfunnet. Veta Louise kan ikke fordra at broren er smågal, men erkjenner at han rett og slett er ganske hyggelig og vennlig også. Elwood behandler alle med respekt og høflighet, og ber omtrent alle han møter på middag hjem til seg og kaninen. Dette er jo fullstendig galskap! Når en drosjesjåfør forteller om pasientene han kjører til institusjonen før og etter, om hvordan de var hyggelige og interessante før og kjipe, normale mennesker etterpå, fører dette til Veta Louises komplette karakterendring. Enkelt og effektivt.

Enkelte elementer i filmen kunne de likevel godt ha spart seg. Sidehistorien med Dr. Chumleys overgang fra kynisk til “troende” føles unødvendig, og ikke minst kjedelig. Når han ligger på sofaen og forteller om sine drømmer til Elwood, da står filmen bom fast. Dette og noe av kjærlighetstullet kunne de godt ha kuttet ut for å få til en bedre fortalt historie med mer flyt. De påtvungne budskapene kan også føles litt billige hvis man ser på dem i ett, og disse negative sidene ved filmen trekker den dessverre litt ned.

Totalt sett er Harvey en morsom og varm komedie som gir fra seg noen velplasserte stikk hit og dit. Historien gremmes som sagt av litt problemer med flyten og relevansen, men overskygges ikke totalt av dette. Helhetsinntrykket er fremdeles positivt og James Stewart sin enorme karisma og sjarm bidrar selvfølgelig til å holde kvaliteten høyt oppe. Men aller best er Josephine Hull i rollen som søsteren, men jeg kan godt forstå at noen vil finne henne altfor slitsom i lengden. Uansett, Harvey er en fin film med en god dose latter og budskap.

Columbo kommer og leser et eventyr for Fred Savage, og The Princess Bride er i gang. Historien om fattiggutten, prinsessa, de gode hjelperne og onde aristokrater har fått en ny og temmelig original innpakning i Rob Reiners morsomme fantasyparodi fra 1987.

Der andre fantasyfilmer ofte blir ufrivillig latterlige, tar The Princess Bride dette på kornet og gjør selv narr av de mange corny elementene vi forbinder med sjangeren. Fred Savages konstante avbrytelser hver gang det er kyssing involvert er meget tilfredsstillende, selv om han også til syvende og sist faller for denne eldste klisjeen i boka.

Kulissene er maleriske og så typiske at man bare lener seg tilbake og nikker anerkjennende til Reiners totale grep om parodiformatet. Latterlige hendelser som er usannsynlige til og med innen denne spesifikke fantasyverdenen blir påpekt og stilt spørsmål ved av karakterene selv, og en slik refleksiv holdning bidrar til å øke den joviale stemningen man får av filmen. Samtidig fungerer blottleggingen av konvensjonene som intellektuelt fôr, og alle blir fornøyde.

En annen styrke ved filmens refleksive form er dialogen. New York-aksenter og snakk om helt dagligdagse ting, samt de allerede nevnte spørsmålene de til stadighet stiller ved ting som skjer er godt gjennomført. Noen ganger blir det likevel for mye av det gode, den kortvokste Vizzini blir for eksempel litt over-the-top. Han er sikkert blitt gjort sånn med vilje så ingen skulle tenke seg om to ganger når han drikker seg ihjel. Uansett, slik artig, selvbevisst påpekning fra rollefigurer rundt handlingen er så herlig og er noe jeg håper å møte på mer. Filmer som The Lord of the Rings og Star Wars hadde tjent på flere slike elementer i filmene sine (bare i litt mindre grad enn her, kanskje).

The Princess Bride klarer å balansere riktig mengde med tåpeligheter mot seriøse fortellingskonvensjoner slik at det ikke blir for slitsomt i lengden. Et konstant bombardement med den ene kommentaren smartere enn den andre hadde gjort at lufta raskt hadde gått ut av ballongen. Det er et ganske sterkt grep å flette inn parodiske elementer i en sjanger som ellers tar seg selv veldig seriøst, og en overdose hadde gjort forsøket smakløst, som å krydre matretten for mye. Filmen klarer dette ganske bra, passe dose humor og passe dose standard fantasy.

Når det er sagt er selvfølgelig den vanlige fantasyen i filmen svakere enn kroppen til Cary Elwes, og blir fort uengasjerende når den står på egne ben. Erketyper og prototyper møtes på et togspor vi ofte har kjørt på før, og i kombinasjon med den stygge 80-tallsestetikken kunne filmen raskt ha sporet av til kjedsomhetstunnelen. Man kan vel ikke få i både pose og sekk og jeg tar til takke med The Princess Bride som en god, men ikke hånende, latterliggjøring av fantasy.

Sjekk den fæle hestehalen til Cary Elwes! Andre ting som kan nevnes er et par små irritasjonsmomenter som selv ikke fantasyen kan bortforklare. Hvorfor kjenner ikke Buttercup igjen Westley når han møter henne i Zorro-drakt? Man skulle tro at filmens prat om “true love” fikk turtelduer til å gjenkjenne hverandre etter bare fem år, men den gang ei. Hvorfor får ikke Westley rabies av de enorme rottene som biter ham? Jeg tar ikke disse momentene så altfor seriøst, men det er kuriøse ting som er artige å peke på. Visst skal vi se på The Princess Bride som et eventyr uten logisk ansvar, men allikevel. Det er tross alt gøy å påpeke litt også.

Konklusjonen får bli: The Princess Bride er en morsom film, men føles litt tom når man ser på helhetsinntrykket. En samlebåndsproduksjon av vitser, gags og selvbevisste handlinger er ikke nok til å tilfredsstille mine forventninger til fantasy-/parodisjangrene, og filmens forsøk på denne sammenfattende historien er ikke like imponerende som de artige vitsene, for å si det sånn. Dette er uansett som småplukk å regne, for filmens sanne styrke ligger som sagt i reflekteringen som gjennomføres på en god og jovial måte.

Brettkontroll (Emil Trier, 2006)

Dokumentaren Brettkontroll fra 2006 tar for seg totalforbudet mot salg, import og bruk av skateboard som rådet i Norge fra 1.september 1978 til 9.mai 1989. Bakgrunnen for det hele var amerikansk forskning, som senere ble oversendt til norske myndigheter. Samferdselsdepartementet tok i 1976 opp saken til behandling og la fram styggetall fra den nevnte forskningen. Antall skadetilfeller kom til å øke brutalt om brettkjøringen fikk fortsette å være legitim. Dette hadde utviklingen i USA vist oss. Skateboard som “leketøy” ble deretter underlagt lovgivningen om produktkontroll og forbudet var et faktum.

Regissør Emil Trier leker fint med dokumentarsjangeren. Gjennom flotte historiske bilder fanget på 8 og 16mm film viser han hvordan den norske ungdommen flytta fra forbudet. Å bruke ordet undergrunnsmiljø om skateboardmiljøet vil her ikke være dekkende. Det Trier skildrer fremstår mer som et skogs- og friluftsmiljø. Skateboardingen forsvant fra borettslagene og gatene til selvprodusterte ramper langt ute i skogen.

Daværende president i NSBF Kjetil Ostling kommer med den kanskje viktigste bemerkningen i dokumentaren. Han kritiserer myndigheitene for å ikke se heile bildet i saken. De glømte konsekvensene et forbud hadde for ungdommen som en viktig del av samfunnet. Han uttrykker at han savner dialog med miljøet. Dialog er det derimot flust av i dokumentaren. Dette uten at det blir verken for oppstykket eller differensiert. Alle de forskjellige intervjuobjektene gir heller det heile ein flyt og et tyngre innhold. Terje Håkonsen peker eksempelvis på viktigheten av den “kampen” ungdommen tok opp med myndighetene. BigBang-vokalist og gitarist Øystein Greni skildrer sitt første møte med skateboardet og hvilken betydning planken med hjul hadde for han.

Dokumentaren i seg selv er neppe ment for å være et objektivt djupdykk i saken. Likefullt gir det nok et relativt objektivt bilde av saken sin egentlige kjerne; det noe paradoksale forbudet mot den norske ungdommens risikovillighet. Stilmessig serverer Trier som sagt en god blandig nye og eldre skatescener med godt flytende dialog som fyll. De knappe 28 minuttene dokumentaren varer gir nok ikke et så reflektert bilde over saken at den alene bør nyttes til mer enn det den er. Her fremføres en kritikk mot de norske myndigheitene og deres manglende evene til å se hva forbudet betydde for ungdommer. Dokumentaren anbefales til de som ønsker en introduksjon til dette noe finurlige emnet. Det er med andre ord for de spesielt interesserte.

Che: Part One, eller Che – argentineren som den heter på norsk, er som tittelen så fint forklarer film nummer én om Che Guevara, kommunisten hvis kjente portrett har blitt tatt i bruk av hans erkefiender kapitalistene på alt fra buttons til badehåndklær. Nå kommer det enda en film om ham, denne gangen signert Steven Soderbergh, kjent for Traffic og Ocean’s Eleven. Mon tro om Che snur seg i grava?

Det hadde ikke jeg gjort, om jeg var ham. Ikke hvis man skal se på de kunstneriske sidene ved filmen, i alle fall. Så klart enhver kommunist hadde spydd seg helseløs av det kapitalistiske apparatet som står bak, men det får bli deres sak. Che: Part One er filmet med Red One, et digitalkamera med himmelsk oppløsning og foto til mikroskopisk sum. Hovedgrunnen til at jeg dro på kino for å se denne filmen var nettopp for å se hvordan Red One arter seg på det store lerretet, og det skuffer ikke!

Bildet er skarpere enn filmer skutt på tradisjonelt vis, sett bort i fra hvis prosjektoren i kinoen ikke er riktig stilt inn, hvilket var tilfelle på denne salen i de første fem minuttene. Film er ikke best på kino ved slike anledninger. Det skarpe bildet bidrar til en økt autensitetsfølelse, det er noe merkelig dokumentarisk ved å se noe skutt med digitalt kamera framfor direkte på fysisk film. Nå vil nok ikke alle legge merke til denne ekstra skarpheten, så jeg skal ikke overdrive heller. Når filmen foregår i svarthvitt blir alt ekstra kornete, og tankene går til cinéma vérité og liknende.

All denne dokumentarpraten gir en viss pekepinn for hvordan filmen er: Den er nedtonet og realistisk. Her er det ingen helter i bar overkropp som løper gjennom eksplosjoner i sakte film med episk musikk av Hans Zimmer i bakgrunnen. Nei, det er astmahosting, betennelser i sår og reprimander for voldtekt og tyveri. Det er antydning til romanse mellom Che og dama på omslaget, og jeg tenkte “å nei, nok et patetisk kjærleiksdrama presset inn i en ellers interessant film?” Heldigvis skjer ikke dette, det forblir med vage antydninger. Og godt er det!

Che: Part One er nokså utypisk da den ikke følger den vanlige fortellingsstrukturen, men det henger vel sammen med at den er lagd i tandem med Che: Part Two som har premiere i Norge snart. Å presse historiske hendelser inn i en fiksjonell fortelling er en kunst i seg selv, og her gjør Soderbergh en god og original jobb. Introduksjonen av Che barbert og i sivilklær er en fin kontrast til den skjeggete kommandanten vi best kjenner ham som. Presentasjonen av karakter og utvikling foregår i et ikke-lineært tidsrom, og dette blir manipulert for å gi oss gradvis innblikk i rollefiguren og personen Che.

Men filmen er ikke noe dyptgående psykologisk studie, da den forholder seg til handlinger og resultat. All skytingen, politikken og disiplineringen blir fylt ut av tanker og ideer fra Ches personlige dagbok, tale i FN-bygget og besøk i New York. Denne vekslingen i tid og rom fungerer godt, selv om den ikke presser noe standpunkt ned i halsen vår. Enkelte vil nok spørre hva all denne temporale forflytningen skal være godt for, men den bidrar nok til å skape en grei innføring i Che Guevara og hans samtid.

De tekniske sidene ved filmen er svært gode. Spesielt imponerende er scenen der kamera følger revolusjonære i gatekamp og vi ser et tog spore av i bakgrunnen. Skuespillerne er jevnt over gode, de utmerker seg ikke og sånn skal det være i dette nedtonede, historiske dramaet. Kjendisen Benicio Del Toro stikker seg likevel ut, men det er fordi han er kjent fra en rekke amerikanske filmer. Dette er en utilsiktet svakhet, da jeg syns det er vanskelig å legge av Del Toro i møtet med Che Guevara. Det er selvfølgelig ikke skuespillerens skyld, men det hadde kanskje vært en fordel med et ukjent ansikt til et så stort ikon som Che. På den annen side gjøre Del Toro en fremragende innsats.

Triksingen med tid, det klare bildet, det nedtonede dramaet, de flotte skuespillerne, den fargerike representasjonen, blandingen mellom personlige tanker og eksterne handlinger – alt dette gjør Che: Part One til en god og frisk film. Jeg kan anbefale den til alle som liker krigsfilmer, historie og Che Guevara. Vi vet alle at “virkeligheten” var mer kompleks enn den vi ser i filmen og at Che antakelig hadde hodeplagget litt mer mot venstre da han kom løpende rundt det gatehjørnet på 50-tallet, men hvem bryr seg? Dette er en film og en innføring, ikke et 20-binds verk om argentineren. Anbefales.