Sunrise: A Song of Two Humans

Sunrise: A Song of Two Humans (F. W. Murnau, 1927)

Sunrise: A Song of Two Humans har alt: Drama, romantikk, action, humor og et morderisk komplott. F. W. Murnau, best kjent for Nosferatu, har her blitt fraktet over Atlanteren for å lage film i Hollywood. Resultatet er en episk, men likevel simpel historie om det stadig udødelige temaet kjærlighet.

I handlingen finner vi en mann og en kvinne som lever på bygda i et ulykkelig ekteskap. Mannen blir drevet mot storbyens lyster og umoral, i filmen ikledd som et forferdelig kvinnemenneske som lokker ham med på utroskap og planer om å ta livet av den trofaste kona hans. Men mest av alt er filmen en ferd mot å finne tilbake til den sanne kjærligheten, og det får den fram på mange sjarmerende måter.

Først av alt vil jeg fortelle hvor bunnsolid håndverk Sunrise er. På høyden av stumfilmæraen dukker altså denne filmen opp og viser hvor flinke de var selv i det mange mener er den filmatiske steinalderen (eller kanskje jern eller bronse?). Klipping og klippeteknikk er fancy med for eksempel mange flotte scener som inneholder dobbelteksponering.

Som dere ser er ikke denne type virkemidler ren show-off, men inngår i regissørens plan om å få frem bestemte effekter, meninger og så videre. Legg for eksempel merke til hvor velplassert den onde dama er over mannens venstre skulder. Slike eksempler på dyktig håndverk med god planlegging er det flust av i denne store lille filmen. Murnau var en av de største talentene Hollywood hentet fra Europa i sin strategi for å få film til å oppnå høyere aktelse som kunst, og her ser vi et av resultatene.

Andre elementer som er direkte imponerende ved siden av klippingen er mise-en-scène (det vi ser som ikke er diktert av kamera, linsevalg og liknende) og kinematografien. Selv om musikken og lydbildet på denne stumfilmutgivelsen også er svært godt gjennomført, vil jeg ikke legge fokus på det her og nå med tanke på at disse elementene strengt talt ikke tilhører originalmaterialet. Det visuelle er altså snadder, slitasje og ødeleggelser på filmrullen tatt i betraktning. Kameraet beveger seg mye, i trafikkerte områder og på vannet. Spesielt sistnevnte område imponerte, da scenene med båten både var godteri og berg-og-dalbane på én gang. Filmens mise-en-scène er vanvittig detaljert og full av liv. Jeg lar et bilde tale for saken:

Detaljenivået og sjarmen koker nesten over i scener som dette, men er som sagt ikke skamløs show-off fra regissørens side. For min del er effekten å fortelle et nyansert bilde av det syndige bylivet og si noe om hvor koselig vårt par har det. Ja, det er et søtt og troverdig par vi har å gjøre med her. I begynnelsen er det gråt og tenners gnissel, men når ting begynner å skje kommer også den lune humoren og sjarmerende kjærlighetshistorien inn i bildet.

Enkle grep er ofte de beste grep, og Murnau skjønte helt sikkert dette. Når paret er hos fotografen klarer de ved et uhell å ødelegge en statue. Deres forsøk på å dekke over saken er faktisk ganske morsom og leveres med et glimt i øyet. Hendelsen med grisungen føyer seg også inn i filmens komiske sider, og jeg kunne ikke annet enn å le når regissøren kjørte en finurlig parallell mellom grisen og kokken som begge elsker vin.

Nå kan det virke som jeg mener at Sunrise er et mesterverk uten sidestykke, men alle vet at man kommer med rosen først, så risen, for så å komme med noe oppløftende ros igjen (i alle fall for filmer man liker, noe jeg gjorde med denne, i det store og hele). Mulig dette er noe som kan vokse på meg i henhold til gamle filmer, men tempoet går noen ganger litt sakte. I tillegg er det en rekke hendelser med som virker litt poengløse, for eksempel fyren som stadig må rette opp sidekvinnens kjole under vårt pars dansescene. Joda, det er en gag, men sammen med flere slike tilsynelatende poengløse hendelser som ikke er ment å være morsomme blir det for mye. Murnau vet hva han driver med, men allikevel. Jeg er uenig i det han driver med noen ganger.

Selv om filmen går litt tregt og i tillegg har noen overdramatiske og lite troverdige scener med karakterendring, er den så søt og smukk at helhetsinntrykket nettopp blir dette. Men jeg har ikke skrevet så mye om de andre elementene ved filmen som bidrar til å gjøre den så rik: De skumle scenene med morderiske tendenser, action til sjøs ved storm med mer. Sunrise er så rik på alt mulig rart av filmatiske virkemidler og tematikk, og et gjensyn vil nok øke aktelsen for den. God film som fortjener flere gjensyn.